På det som er de fineste dagene i året for engelske fotballfanatikere, Boxing day, tok Liverpool i mot Blackburn på Anfield Road. Liverpool, som kjemper febrilsk for å klare målsetningen om en plass blant de fire beste, lå på en 6. plass før dagens runde, mens Blackburn med manager Steve Keane bak roret faktisk har vært et synkende skip denne høsten.
Formasjoner
Liverpool (4-4-2)
Reina
Johnson, Agger, Skrtel, Enrique
Maxi, Henderson, Adam, Downing
Carroll, Suarez
Blackburn (4-4-1-1)
Bunn,
Lowe, Hanley, Samba, Pedersen,
Henley, N’Zonzi, Dunn, Hoilett,
Formica,
Yakubu
På et fullsatt Anfield var det, som spådd av mange på forhånd, hjemmelaget som gikk høyt ut og presset Blackburn godt inn på egen banehalvdel. Blackburn er riktignok et lag som liker å bygge opp spillet sitt fra egen banehlavdel, men et Liverpool, som under Kenny Dalglish er blitt et tydeligere posession preget lag, styrte banespillet i store deler av førsteomgangen. Allikevel var det tidlig i dagens kamp tydelig å se hva Kenny hadde sagt om hvordan de skulle angripe. De første 45 minuttene var det tydelig at Liverpool ønsket å bredte ut spillet sitt på kantene slik at Maxi (høyre) og Downing (venstre) skulle slå presise innlegg mot Carroll, som i dag fikk tillitt fra start, og Suarez.
Allikevel ledet Blackburn 1-0 til pause. Harde, cornere med skru og lav høyde er alltid farlig. Man vet aldri hva som kan skje med dem. Og Gamst er virkelig god på å slå cornere slik. I dag skal Charlie Adam klarere, men ballen har så mye skru og er så hard at den bare sklir av foten hans og går i eget nett. Cornerne er èn av få grunner til at Steve Kean faktisk har Gamsten på banen. Tror jeg. I tillegg til lojalitet. For det skal faktisk Steve Kean ha. Når det blåser som verst rundt ham, så får han faktisk et Blackburn lag, uten særlig mye selvtillitt, til å opptre usedvanlig lojalt i dagens kamp. hurtig omstillingsevne fra offensivt til defensivt og mange spillere om tar mye ansvar. Det imponerer faktisk når man er i den meget pikante situasjonen som de er i.
Christoffer Samba ble kampens store spiller. Han rydder unna og gjør en real sjauejobb i midtforsvaret til Blackburn, som han har gjort i en halvannen sesong nå. I ettertid kan man kanskje si at Dalglish valgte feil taktikk fra start ved å ha tillitt til Andy Carroll i duellene i boksen etter innleggene. Jeg skulle gjerne sett at Samba ble utfordret på fart, teknisk samspill og Suarez fintereportoar.
Men det skal sies at Dalglish underveis i matchen hadde gitt de to kantspillerne rom til å bytte side, noe de gjorde ved fler anledninger, slik at de kunne skjære inn i banen når de angrep. Allikevel synes jeg aldri at noen av dem klarer å utfordre Blackburns backer skikkelig. 16-årige (født i 94) Adam Hemley mponerer tidvis stort med plasseringsevne og viser at han en dag kommer til å bli en god back i Premier League.
Men som så mange ganger tidligere år, blir Liverpools kamper til reelle sjansebonanzaer, som de ikke får uttelling på. Enkelte medier har etter kampen så mange som 27 sjanser til Liverpool. Jeg må si at jeg og ser antall sjanser, men mener at Liverpool i dag ikke kommer til mer enn 3 store avslutninger. Mange sjanser, men tre store avslutninger. Da tenker jeg på Carrolls avslutning i første omgang fra halvannen meter og samme manns to gigantiske sjanser helt på slutten. Det går ikke an å komme unna keeper Bunn’s fantomredninger heller. Snakk om å gripe muligheten.
For Liverpools del snakker noen om uflaks, andre om udyktighet og enkelte på dyktige Blackburn-spillere. Jeg mener at dagens seier kunne vært i kista på et tidligere tidspunkt i matchen, om de hadde utfordret Blackburn enda mer på de tingene jeg nevner over. Fart, teknisk samspill og fintereportoar smalere i banen. Hvorfor være så enforming i taktikken å mate Samba med store innlegg , når Suarez kan spilles fri og utfordre gjennom midten?
Hvordan skal liverpool klare å score flere mål?
Var dette vendepunktet for Steve Kean og Blackburn?
